Hvilke bøker fenger de yngste?

Jeg har akkurat kommet tilbake fra en relativ kort to uker praksis, hvorav jeg denne gangen var utplassert på en småbarnsavdeling.  På avdelingen var det totalt 15 barn i alderen fra 9 måneder til 2.5 år.

I denne praksisperioden la jeg spesiell vekt på å prøve ut ulik litteratur forbehold de yngste, for å se hvilke bøker som fenget og skapte interesse.  Jeg har i dette innlegget valgt ut tre bildebøker som jeg syntes fungerte fint sammen med de de yngste. Jeg har også gjort meg opp noen tanker og refleksjoner, rundt hvorfor jeg tror nettopp disse bøkene skapte leselyst hos de aller yngste i barnehagen. 

Først ut er Lars bøkene av Svein Nyhus.  Disse bøkene var det tydelig at fenget veldig. I denne praksisperioden leste jeg ”Lars er ikke” og "Lars er Lars”. Førstnevnte handler om alt Lars ikke er. F. Eks er ikke Lars er en elefant. Nei. Lars er ikke en edderkopp heller. Neida. På hvert nye sideoppslag dukker Lars opp forkledd som ett nytt dyr. Dette skaper spenning og forutsigbarhet etter hvert som de minste skjønner at boka er gjentagende. Det oppstår også en del forventning og humor knyttet opp mot det gjentagende svaret: Nei, neida, neineinei, og det skapte en spenning i hvert nye sideoppslag som gjorde at den holder oppe interessen hos de yngste. 

Kilde. Sveinnyhus.blogg.no

I Lars er Lars, møter vi lars som gjemmer seg under et stort oransje teppe. På hvert sideomslag dukker litt og litt av kroppen til Lars frem fra teppet, sammen med en beskrivelse av hva man kan bruke kroppsdelen til. F. Eks Lars har nese også. Nesen kan lukte og snuse.  Jeg ble sittende med en 1.5 årig jente på fanget å lese denne boken. Det var tydelig at for henne, fenget boken fordi den var innenfor hennes erfaringshorisont. Etter hvert som Lars benevnte sine kroppsdeler, kunne denne jenta nevne å peke på hennes egne. Hun hadde hår, øyne og hender akkurat som Lars. Opplevelsen av mestring er viktig for barn. Ved å kunne navnet på alle kroppsdelene, var det tydelig at denne jenta opplevde nettopp dette, og boken ble derfor lest igjen og igjen. Den har også den samme rytmikken som "Lars er ikke" Med de gjentagende forutsigbare handlingen. Samtidig ligger spenningen i hvilke kroppsdel som kommer til syne nå.

Kilde: Sveinnyhus.blogg.no

Kilde: mangschou.no

Neste bok ut er pekeboka ” All verdens dyr i ord og bilder” av Ole Könnecke. Dette er en kritikerrost pekebok som har blitt kalt ”En klassiker i sin sjanger” av Neue Züricher Zeitung og ”En genial ordbok, som underholder og forklarer” av New York Times. Boken er en reise rundt om i jorda. På hvert sideoppslag møter vi et nytt klima. Alt fra isbreen i Antarktis, savannen i Afrika, jungelen i Asia til under havoverflaten.  Hvert sideoppslag er også dekket av ulike dyr som bor i de gitte omgivelsene 
og kan således fungere som en faktabok. På hver side kan man også finne igjen de samme musene som gjør ulike aktiviteter, som å klatre i fjell eller fly i luftballong. Alt dette er med på å skape samtale emner sammen med barna. Dette var en bok som fascinerte så å si hele barnegruppa. Selve bokformatet er stort og rektangulært med tykke gode kartong sider. Det var tydeligvis en tiltalende bok, som barna selv ofte valgte å hente frem. Formatet gjorde også at dette ble en levende bok utover det å bare lese i den. Den fungerte som springbrett til hopping, og som bilbane, men mest av alt oppstod den gode samtalen. Hva het de ulike dyrene? Hvor bodde de? Kunne de bite? hvilke lyder lager de?. På avdelingen ble gjemmeleken ”Borte, tittei” flittig brukt i denne boken. Barna gjemte dyrene under sine egne hender, for så at vi voksne sa med undrende stemme ”Nei, hvor i alle dager ble reven av?”  eller ”Å nei! Vi har mistet elgen.”. For så at barna løftet opp hendene med forventningsfulle blikk og avslørte ar dyrene bare hadde gjemt seg under deres hender. Hvorpå vi svarte ”Åh neimen, der var reven”. Dette skapte masse glede, spenning og humor. Ikke minst skapte det mange fine øyeblikk mellom oss voksne og barna.

Kilde:Tanum.no

Sist ut er billedboka ”Hvor er mammaen min?” av Chris Haughton. Dette er egentlig en barnebok anbefalt til aldersgruppa 3-6 år, men jeg vil i aller høyeste grad anbefale den for de yngste. Dette var ei bok teipet både på kryss og på tvers, og lest igjen og igjen. Den handler om en liten ugle som faller ned fra treet sitt, mens han sover. Han mister da mammaen sin og må få hjelp av et ekorn til å finne henne. For at ekornet skal klare å finne igjen mammaen, må den lille ugla beskriver ulike karakteristiske trekk ved mammaen sin. F. Eks er hun i følge den lille ugla kjempestor. Hvorpå ekornet da mener at den vet hvem som er mammaen til ugla. De løper da ut mot høyre siden av bok oppslaget. Dette fungerer som en super sidevender. For ved å følge ekornet,  må man må bla om for å se om ekornet klarer å finne den rette mammaen. Barna må bla om til neste side, som i dette tilfellet avdekker en kjempestor bjørn, som jo ikke mammaen til ugla. Ugla må da bekrefte at ja mammaen er stor, men ikke så stor.  Sånn gjentar boka seg flere ganger. Den lille ugla beskriver mammaen sin, og ekornet finner et dyr som passer beskrivelsen, men som dessverre ikke er mammaen til ugla og ugla må modifisere sine beskrivelser. Boka ender selvfølgelig bra, med at den lille ugla endelig finner igjen mammaen sin. Grunnen til at jeg mener denne boka treffer hjem hos de yngste, er fordi den i stor grad når inn i erfaringshorisonten til de minste. Mamma er nok i de fleste tilfeller en av de største trygghetene i livet, og det å miste eller og savne mamma er nok noe de kan kjenne seg igjen i. Den fungerer også som en detektiv bok. Hvorav barna sammen med ekornet, må løse saken å finne igjen mammaen til den lille ugla. De repeterende handlingsmønsteret gjør den forutsigbar og de gode sidevenderne gjør den lett å bla videre i. En bonus er at det ligger en masse begrepslære i den. Den er også i høy grad med på å skape mange gode samtaler.

Dette er bare noen av de bøkene jeg har gjort meg en positiv erfaring med. Når det er sagt så finnes det et helt hav av fantastisk litteratur for de yngste der ute, og det som fungerte i denne barnegruppa trenger ikke nødvendigvis å fungere i alle.  Det viktigste er at vi voksne tar oss tid til å lære bøkene å kjenne, sånn at vi kan bli dyktige formidlere og samtalepartnere for barna. Så håper jeg det oppstår mange fine lesestunden, også sammen med de yngste! 

Kilder: 

Brendeland, Trude Anette. 2012. Fortell med meg. Levende språkmiljø for de yngste. Oslo: Pedagogisk forum. 

Birkeland, Tone & Ingeborg, Mjør. 2012. Barnelitteratur - sjanger og teksttyper. Oslo: Cappelen Damn akademiske og landslaget for norskundervisning.