søndag 5. november 2017

Praksisfortelling- Refleksjon rundt egne handlinger.

I en travel barnehagehverdag skjer ting ofte i raskt tempo, uten tid til å stoppe opp og tenke. De aller fleste av oss gjør ting med de beste intensjoner, uten og i etterkant stoppe opp å dvele ved våre egne handlinger. Det å jevnlig skrive ned situasjoner å reflektere over egne handlinger, er et viktig hjelpemiddel for å forbedre seg selv som pedagog. Situasjonen beskrevet under, skjedde under første praksisperiode. Jeg tenkte selv der og da at jeg handlet riktig, og i henhold til rammeplanen. Det var ikke før jeg satt meg ned å begynte å tenke over og reflektere over hva jeg kunne gjort annerledes, at jeg selv innså at jeg som pedagog og omsorgsgiver i denne situasjonen rett og slett ikke var god nok. Mine intensjoner ble ikke videreformidlet til barnet slik jeg ønsket. Dette innså jeg ikke før etterpå. 

I mitt studie som barnehagelærer, savnet jeg også flere eksempler på hvordan jeg skulle skrive en praksisfortelling. Jeg håper mitt eksempel kan være både til hjelp og til ettertanke, både for studenter, men også til alle barnehagelærere der ute. Vi må aldri stoppe å møte oss selv litt i døra, og vi må alltid strebe etter å bli litt bedre. En praksisfortelling (eller ett refleksjonsnotat) er en god måte til å gjøre nettopp dette på. For husk! Vi skal alltid handle ut i fra barnets beste. 






Praksisfortelling.

Det er utetid og jeg, Pål og Line sitter nede ved en av de små tre- lekehusende nederst på uteområdet. Vi sitter utenfor å prater og tegner i sanden med en pinne. Plutselig finner jeg en liten nøtt gjemt nede i sanden. ”Se!” sier jeg, ” Se på den fine lille nøtten jeg fant”. Jeg får raskt både Pål og Lines oppmerksomhet. Begge virker nysgjerrige å studerer funnet. ”kan jeg få den!?” utbryter Pål. ”Ja, selvfølgelig kan du det” sier jeg uten å tenke noe mer over dette, å gir den nøtten til Pål. ”Jeg vil også ha en nøtt” utbryter Line. Jeg ser meg om i sanden, men finner ikke flere nøtter. Jeg snur meg mot Line å sier som sant er ”beklager,  men det var ingen flere nøtter og den jeg fant gav bort jeg til Pål”.  Line blir sur å gå inn i hytten, setter seg demonstrativt i hjørnet med hendene i kors. Sukker opprørt, mens hun presser underleppa frem. Mens hun sitter her kaster hun skulende blikk over skulderen til meg for å få min oppmerksomhet. Etter ca 1 minutt er derimot Pål ferdig med nøtten å gir den tilbake til meg.  Dette får Line med seg, å er raskt tilbake å rekker frem hånden. ”Nå kan jeg få den” Sier hun. Noe i meg kjenner at etter den dramatiske å ufine oppførselen trenger hun ikke få viljen sin. Jeg ser på Line å å sier” vet du hva Line. Nå hadde jeg lyst til å ha nøtten litt”. Line blir igjen fornærmet å tramper demonstrativt bort. Hun passer allikevel på å sette seg slik at hun kan gi meg fornærmende blikk fra sidelinja. Jeg velger å overse henne til hun har blitt blid igjen

Refleksjon knyttet til praksisfortellingen:
Den første refleksjonen jeg tenker på i forbindelse handlingen jeg gjorde, er at Line er ei jente som veldig lett har en tildens til å bli furt å sur, om hun ikke får det slik som hun ønsker. Denne oppførselen er derfor noe som er gjentar seg flere ganger i løpet av en dag. Hadde det vært et annet barn som hadde spurt om nøtten, hadde jeg kanskje handlet annerledes. Jeg hadde nok mest sannsynlig gitt dem nøtten uten å tenke så mye over dette, men med Line handler jeg annerledes med bakgrunn av mine tidligere erfaringer med hennes oppførsel. Denne situasjonen omhandlet allikevel Line, og det faktum at jeg  tenkte at hun ikke trenger å få det som hun vil hver gang. Hun må rett å slett øve seg litt på og ikke alltid få det som hun vil, og om å måtte vente på tur. Dette er noe Line spesifikk må øve seg på, mens andre barn kanskje er mer innforstått med dette å klarer og håndtere disse følelsene bedre. Det var kanskje derfor jeg ikke gav nøtten til Line, mens jeg kanskje hadde valgt å gi den til ett annet barn i samme situasjon.

Denne situasjonen bunner mye ut i etikk. Hvorvidt jeg som voksen handlet riktig i min handling og mitt forhold til Line som individ. Hvis man skal foreta en etisk analyse av en situasjon, finnes det mange ulike aspekter. Den viktigste i denne situasjonen tenker jeg dreier seg om Verdilære. Fordi det er jo dette jeg egentlig ønsker å formidle til Line.  Jeg må i retrospekt tenke over hvorvidt jeg handlet i forholdt til det som var ”Til det beste for barnet”. Gjorde jeg i denne situasjonen det som var til Lines beste? (Eidehammar. Levi-Geir & Leer- Salvesen. Paul. Nesten som deg selv. 2014) For det er jo dette jeg vil. Jeg vil jo Line sitt beste. Det at Line blir sur å går sin vei i protest, ødelegger i stor grad for henne selv. Hun bryter ut av leken, og det sosiale fellesskapet ved å gå bort i en krok for å være sur. Det er heller ikke en særlig sjarmerende oppførsel, og jeg og kanskje andre voksne må ta oss selv i at vi blir litt ”lei” oppførelse. ”Nå ble Line sur igjen, jaja!”. I denne situasjonen tenker jeg at jeg som voksenperson allikevel ikke videreformidlet noen av disse tankene og ikke minst forventningene til Line. Jeg valgte å overse oppførselen hennes, fordi jeg tenkte at dette var det riktige å gjøre i denne situasjonen. At hun ikke skulle få noen oppmerksomhet på å være sur å furt, og at jeg som voksne ikke skulle komme løpende etter henne når hun trakk seg unna i protest. I retrospekt ser jeg jo at Line ikke får med seg hvilke forventninger jeg har til henne, eller hvorfor det er dumt at hun oppfører seg som hun gjør.

I følge rammeplanen punkt 3.5 skal vi i barnehagen være med på å:
-       skape rom for opplevelser, undring, ettertanke og gode samtaler, og,-
-       hjelpe barn i konfliktsituasjoner til å finne konstruktive løsninger
Når jeg ser tilbake på denne situasjonen tenker jeg at for det første at jeg verken innbydde Line inn til en god samtale, eller til ettertanke. Kanskje jeg skulle ha oversett henne mens hun var sint, men i ettertid gått bort til henne for å sammen skape litt refleksjon å ettertanke rundt situasjonen som akkurat oppstod.  Om hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. At jeg valgte å ikke gi henne nøtta fordi hun ble så sint å sur, men hvis hun hadde vært blid så hadde jeg mye heller ville gitt henne nøtta jeg fant! Og om hvordan hun ikke blir med de andre barna å har det gøy å lærer når hun heller velger å bli sint å sitte for seg selv. Kanskje prøve å lage en avtale på at hun kan øve seg på ikke å bli så sint. Så kan en heller minne henne på dette om en ny situasjon skulle oppstå? På denne måten tar hun selv et valg,  da vil hun kanskje forstå konsekvensene og forventningene rundt sin egen oppførsel litt bedre.

Hele situasjonen bunner jo også mye ut i min oppfatting av begrepet danning, og hvordan jeg formidler dette til Line. I rammeplanen Pk. 1.3 står det
-       danning gjennom omsorg, lek og læring og,-
-       I barnehagen er gjensidige samhandlingsprosesser med barn og voksne i lek og læring og hensynet til hverandre forutsetninger for barnets danning. Danning er en livslang prosess som blant annet handler om å utvikle evne til å reflektere over egne handlinger og væremåter”.
Mitt mål er jo at Line skal lære å utrykke sine følelser på en annen måte, som ikke til syvende og sist går ut over henne selv, men som nevnt ovenfor lot jeg ikke Line få reflektere over sine egne handlinger eller væremåte. Dette skulle jeg ønske at jeg hadde gjort annerledes. Denne livslange dannelsesprosessen omhandler jo mitt ønske om at Line skal legge fra seg denne oppførselen, og heller klare og uttrykke sine følelser på en annen måte.

Videre står det i barnehageloven §1 ” Barnehagen skal møte barn med tillit og respekt og anerkjenne barndommens egenverdi”. I dette tenker jeg at det ligger en annerkjennelse av at barn har rett til sine egne tanker og handlinger. Jeg valgte å overse reaksjonen til Line. I ettertid har jeg tenkt på om dette var riktig. Viser jeg Line respekt å annerkjennelse av hennes opplevelse av situasjonen? I det minste tenker jeg at jeg kunne ha anerkjent  og bekreftet henne følelser ved å  f. Eks si " nå ser jeg at du ble sint ".


Alt i alt tenker jeg at jeg nok ville ha handlet annerledes i dag, og at jeg handlet for raskt og uten å tenke meg helt om. At den lærdommen jeg ønsket å gi Line, ikke ble videreformidlet på en god nok måte. Verken i henhold til respekt, omsorg eller anerkjennelse. Dette på grunn av at jeg ikke valgte å gå inn i situasjonen med den gode samtalen som motiv, og derav ikke lot Line være med på å reflektere over hvorfor jeg eller andre ikke syntes at oppførselen hennes var grei, og hvorfor jeg valgte å ikke å gi henne nøtta.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Praksisfortelling- Refleksjon rundt egne handlinger.

I en travel barnehagehverdag skjer ting ofte i raskt tempo, uten tid til å stoppe opp og tenke. De aller fleste av oss gjør ting med de best...