Praksisfortelling- Refleksjon rundt egne handlinger.

I en travel barnehagehverdag skjer ting ofte i raskt tempo, uten tid til å stoppe opp og tenke. De aller fleste av oss gjør ting med de beste intensjoner, uten og i etterkant stoppe opp å dvele ved våre egne handlinger. Det å jevnlig skrive ned situasjoner å reflektere over egne handlinger, er et viktig hjelpemiddel for å forbedre seg selv som pedagog. Situasjonen beskrevet under, skjedde under første praksisperiode. Jeg tenkte selv der og da at jeg handlet riktig, og i henhold til rammeplanen. Det var ikke før jeg satt meg ned å begynte å tenke over og reflektere over hva jeg kunne gjort annerledes, at jeg selv innså at jeg som pedagog og omsorgsgiver i denne situasjonen rett og slett ikke var god nok. Mine intensjoner ble ikke videreformidlet til barnet slik jeg ønsket. Dette innså jeg ikke før etterpå. 

I mitt studie som barnehagelærer, savnet jeg også flere eksempler på hvordan jeg skulle skrive en praksisfortelling. Jeg håper mitt eksempel kan være både til hjelp og til ettertanke, både for studenter, men også til alle barnehagelærere der ute. Vi må aldri stoppe å møte oss selv litt i døra, og vi må alltid strebe etter å bli litt bedre. En praksisfortelling (eller ett refleksjonsnotat) er en god måte til å gjøre nettopp dette på. For husk! Vi skal alltid handle ut i fra barnets beste. 

Praksisfortelling.

Det er utetid og jeg, Pål og Line sitter nede ved en av de små tre- lekehusende nederst på uteområdet. Vi sitter utenfor å prater og tegner i sanden med en pinne. Plutselig finner jeg en liten nøtt gjemt nede i sanden. ”Se!” sier jeg, ” Se på den fine lille nøtten jeg fant”. Jeg får raskt både Pål og Lines oppmerksomhet. Begge virker nysgjerrige å studerer funnet. ”kan jeg få den!?” utbryter Pål. ”Ja, selvfølgelig kan du det” sier jeg uten å tenke noe mer over dette, å gir den nøtten til Pål. ”Jeg vil også ha en nøtt” utbryter Line. Jeg ser meg om i sanden, men finner ikke flere nøtter. Jeg snur meg mot Line å sier som sant er ”beklager,  men det var ingen flere nøtter og den jeg fant gav bort jeg til Pål”.  Line blir sur å gå inn i hytten, setter seg demonstrativt i hjørnet med hendene i kors. Sukker opprørt, mens hun presser underleppa frem. Mens hun sitter her kaster hun skulende blikk over skulderen til meg for å få min oppmerksomhet. Etter ca 1 minutt er derimot Pål ferdig med nøtten å gir den tilbake til meg.  Dette får Line med seg, å er raskt tilbake å rekker frem hånden. ”Nå kan jeg få den” Sier hun. Noe i meg kjenner at etter den dramatiske å ufine oppførselen trenger hun ikke få viljen sin. Jeg ser på Line å å sier” vet du hva Line. Nå hadde jeg lyst til å ha nøtten litt”. Line blir igjen fornærmet å tramper demonstrativt bort. Hun passer allikevel på å sette seg slik at hun kan gi meg fornærmende blikk fra sidelinja. Jeg velger å overse henne til hun har blitt blid igjen

Refleksjon knyttet til praksisfortellingen:

Den første refleksjonen jeg tenker på i forbindelse handlingen jeg gjorde, er at Line er ei jente som veldig lett har en tildens til å bli furt å sur, om hun ikke får det slik som hun ønsker. Denne oppførselen er derfor noe som er gjentar seg flere ganger i løpet av en dag. Hadde det vært et annet barn som hadde spurt om nøtten, hadde jeg kanskje handlet annerledes. Jeg hadde nok mest sannsynlig gitt dem nøtten uten å tenke så mye over dette, men med Line handler jeg annerledes med bakgrunn av mine tidligere erfaringer med hennes oppførsel. Denne situasjonen omhandlet allikevel Line, og det faktum at jeg  tenkte at hun ikke trenger å få det som hun vil hver gang. Hun må rett å slett øve seg litt på og ikke alltid få det som hun vil, og om å måtte vente på tur. Dette er noe Line spesifikk må øve seg på, mens andre barn kanskje er mer innforstått med dette å klarer og håndtere disse følelsene bedre. Det var kanskje derfor jeg ikke gav nøtten til Line, mens jeg kanskje hadde valgt å gi den til ett annet barn i samme situasjon.

Denne situasjonen bunner mye ut i etikk. Hvorvidt jeg som voksen handlet riktig i min handling og mitt forhold til Line som individ. Hvis man skal foreta en etisk analyse av en situasjon, finnes det mange ulike aspekter. Den viktigste i denne situasjonen tenker jeg dreier seg om Verdilære. Fordi det er jo dette jeg egentlig ønsker å formidle til Line.  Jeg må i retrospekt tenke over hvorvidt jeg handlet i forholdt til det som var ”Til det beste for barnet”. Gjorde jeg i denne situasjonen det som var til Lines beste? (Eidehammar. Levi-Geir & Leer- Salvesen. Paul. Nesten som deg selv. 2014) For det er jo dette jeg vil. Jeg vil jo Line sitt beste. Det at Line blir sur å går sin vei i protest, ødelegger i stor grad for henne selv. Hun bryter ut av leken, og det sosiale fellesskapet ved å gå bort i en krok for å være sur. Det er heller ikke en særlig sjarmerende oppførsel, og jeg og kanskje andre voksne må ta oss selv i at vi blir litt ”lei” oppførelse. ”Nå ble Line sur igjen, jaja!”. I denne situasjonen tenker jeg at jeg som voksenperson allikevel ikke videreformidlet noen av disse tankene og ikke minst forventningene til Line. Jeg valgte å overse oppførselen hennes, fordi jeg tenkte at dette var det riktige å gjøre i denne situasjonen. At hun ikke skulle få noen oppmerksomhet på å være sur å furt, og at jeg som voksne ikke skulle komme løpende etter henne når hun trakk seg unna i protest. I retrospekt ser jeg jo at Line ikke får med seg hvilke forventninger jeg har til henne, eller hvorfor det er dumt at hun oppfører seg som hun gjør.

I følge rammeplanen punkt 3.5 skal vi i barnehagen være med på å:

-       skape rom for opplevelser, undring, ettertanke og gode samtaler, og,-

-       hjelpe barn i konfliktsituasjoner til å finne konstruktive løsninger

Når jeg ser tilbake på denne situasjonen tenker jeg at for det første at jeg verken innbydde Line inn til en god samtale, eller til ettertanke. Kanskje jeg skulle ha oversett henne mens hun var sint, men i ettertid gått bort til henne for å sammen skape litt refleksjon å ettertanke rundt situasjonen som akkurat oppstod.  Om hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. At jeg valgte å ikke gi henne nøtta fordi hun ble så sint å sur, men hvis hun hadde vært blid så hadde jeg mye heller ville gitt henne nøtta jeg fant! Og om hvordan hun ikke blir med de andre barna å har det gøy å lærer når hun heller velger å bli sint å sitte for seg selv. Kanskje prøve å lage en avtale på at hun kan øve seg på ikke å bli så sint. Så kan en heller minne henne på dette om en ny situasjon skulle oppstå? På denne måten tar hun selv et valg,  da vil hun kanskje forstå konsekvensene og forventningene rundt sin egen oppførsel litt bedre.

Hele situasjonen bunner jo også mye ut i min oppfatting av begrepet danning, og hvordan jeg formidler dette til Line. I rammeplanen Pk. 1.3 står det

-       danning gjennom omsorg, lek og læring og,-

-       I barnehagen er gjensidige samhandlingsprosesser med barn og voksne i lek og læring og hensynet til hverandre forutsetninger for barnets danning. Danning er en livslang prosess som blant annet handler om å utvikle evne til å reflektere over egne handlinger og væremåter”.

Mitt mål er jo at Line skal lære å utrykke sine følelser på en annen måte, som ikke til syvende og sist går ut over henne selv, men som nevnt ovenfor lot jeg ikke Line få reflektere over sine egne handlinger eller væremåte. Dette skulle jeg ønske at jeg hadde gjort annerledes. Denne livslange dannelsesprosessen omhandler jo mitt ønske om at Line skal legge fra seg denne oppførselen, og heller klare og uttrykke sine følelser på en annen måte.

Videre står det i barnehageloven §1 ” Barnehagen skal møte barn med tillit og respekt og anerkjenne barndommens egenverdi”. I dette tenker jeg at det ligger en annerkjennelse av at barn har rett til sine egne tanker og handlinger. Jeg valgte å overse reaksjonen til Line. I ettertid har jeg tenkt på om dette var riktig. Viser jeg Line respekt å annerkjennelse av hennes opplevelse av situasjonen? I det minste tenker jeg at jeg kunne ha anerkjent  og bekreftet henne følelser ved å  f. Eks si " nå ser jeg at du ble sint ".

Alt i alt tenker jeg at jeg nok ville ha handlet annerledes i dag, og at jeg handlet for raskt og uten å tenke meg helt om. At den lærdommen jeg ønsket å gi Line, ikke ble videreformidlet på en god nok måte. Verken i henhold til respekt, omsorg eller anerkjennelse. Dette på grunn av at jeg ikke valgte å gå inn i situasjonen med den gode samtalen som motiv, og derav ikke lot Line være med på å reflektere over hvorfor jeg eller andre ikke syntes at oppførselen hennes var grei, og hvorfor jeg valgte å ikke å gi henne nøtta.

Barnebøker om døden - om terapeutisk barnelitteratur.

Det finnes en hel verden av barnelitteratur. De fleste omhandler det kjente og kjære. Det trygge og det idylliske, men noen tar også opp de vanskelige temaene. Noen berører de vanskelige og triste med det å være menneske og barn, som f. Eks døden.

Døden. Et begrep vi hels vil skjerme våre barn mot. Et begrep vi ikke ønsker å måtte forholde oss til, men noen ganger kommer den. Det kan være i form av et kjæledyr som dør, en slektning som går bort eller noe så trivielt som en død flue i vinduskarmen.  Noen ganger kommer den. Døden, enten i form av den smertefulle sorgen eller i form av undring, fascinasjon eller redsel. Uansett så må vi som barnehagelærere forholde oss til det.

” Generelt sett er det viktig for barn møter tekster som omtaler barndom og oppvekst på en harmonisk måte, men barn må også få møte en litteratur som yter motstand, og som tar opp det å være barn på flere måter. Alle vet at det ikke bare  er solskinnsdager. Verken i livet eller i litteraturen. En naturlig del av livet er som kjent død, sykdom, oppbrudd, savn og smerte” 

(Solstad. 2012. s.57)

Så hvordan skal vi som pedagoger forholde oss til vanskelige temaer som døden? Et viktig hjelpemiddel er som sagt nettopp å finne i nettopp litteraturen. At barn kan få kjennskap til å møte vanskelige temaer i litteraturen, gir leseren håp og muligheten til å bearbeide sine følelser og eventuelle vanskelige hendelser i livet, men hvis litteraturen skal virke terapeutisk må den også være tilgjengelig. Bøker som omhandler vanskelige temaer må være en like stor selvfølge i bokhyllen som de så kalte ”happy ending” bøkene. Hvis barnet mister noen de var glad i, skal de selv ha kjennskap til og muligheten til å hente frem en bok vedrørende temaet. Hvis bøkene ikke blir introdusert før noen eventuelt har mistet en de er glade i, kan det virke kunstig at de voksne henter frem en bok om temaet. ”For-hør-nå-her—nå-skal-jeg-fortelle-deg-litt-om-døden”. For at barn skal få bearbeidet sine tanker og følelser, må skje på deres premisser og det må kunne oppstå naturlig.

Vanskelige og litt mørke temaer som døden, er ikke bare for de som har mistet noen eller som er i sorg. Døden er en del av livet. Det er også knyttet en del mystikk rundt det, som virker

(Kilde: bokklubben.no)

fasinerande og kanskje litt skummel for enkelte barn. Mange i min generasjon, husker nok de  vakre akvarell illustrasjonene til Wenche Øyen i boken ”Farvel Rune”  av Marit Kaldhorn, ikke nødvendigvis fordi det var en bok vi kunne identifisere oss direkte i, men kanskje fordi den var en av de første bøkene vi møtte, som tok opp et vanskelig tema og ikke hadde en lykkelig slutt. I dag er det et større utvalg bøker. Noen handler om kjæledyr som dør, som f. Eks i ”Farvel, herr Muffin” av Ulf Nilsson og Anna Clara Tidholm. Eller ”Roy” av Gro Dahle. Noen representerer det litt mer undrende og tolkende som i ” And, døden og tulipanen” av Wolf Erlbruch. Så har du klassikerne som ”Brødrene Løvehjerte” av Astrid Lindgren og ”Farvel Rune” av Marit Kaldhorn. Litteraturen er mangfoldig, også når de gjelder de vanskelige temaene som døden. Vi voksne må tørre, og være trygge også på denne typen litteratur. Slik at den kan være tilgjengelig og til hjelp for dem det måtte trenge det.

Kilder: 

Solstad, Trine. 2012. 3. utg. Les mer! utvikling av lesekompetanse i barnehagen. Oslo; Universitetsforlaget. 

10 små spøkelser- Viktigheten av rim og regler i barnehagen.

Da hadde årets Halloween rullet forbi, og skumle små hekser og skjeletter pakket bort.  Jeg derimot har lat meg inspirere, å ser ingen grunn til at spøkelser skal bli gjemt bort på loftet helt til neste år. Faktisk har jeg 10 små spøkelser som bor i en gammel liten treeske hele året, og ikke nok med det. De har faktisk sin helt egne regle, og den lyder slik:

” Ti små spøkelser de ville gå på ski.

Det ene gikk seg vill, så var det bare ni.

Ni små spøkelser de satte seg på potte.

Den ene datt nedi, så var det bare åtte.

Åtte små spøkelser de spøkte for en tyv.

Men tyven stjal den ene, så var det bare syv.

Syv små spøkelser de møtte på ei 

heks.

Heksa tok den ene så var det bare seks.

Seks små spøkelser de akte på en 

lem.

Det ene brakk beinet, så var de 

bare fem. 

Fem små spøkelser ville bare flire.

Den ene ble alvorlig, så var det bare fire.

Fire små spøkelser de fortsatte å le.

 Den ene ville gråte, så var det bare tre.

Tre små spøkelser de ville ut å ro.

Den ene falt i vannet, så var det bare to.

To små spøkelser de klagde kjære vene.

Visp forsvant den ene så var det ett alene.

Ett lite spøkelse det ble så redd for meg.

Det hylte høyt av redsel så rømte det sin vei ”

Denne regla har jeg god erfaring med fra barnehagen, og den ser ut ti å fenge de fleste.  For å lage en magisk ramme rundt det hele, har jeg vært så heldig å få 10 små strikkede fingerdukke-spøkelser, med forskjellige utrykk og former. På den lokale bruktbutikk var jeg så heldig å finne en gammel treeske med rustne hengsler. Dette ble deres hjem. Her kan jeg sammen med barna bygge opp spenning, stemning og en historie rundt esken, og hva som gjemmer seg oppi, før jeg presenterer selve spøkelsene for barna. Som f. eks: Se hva jeg fant på loftet mitt når jeg var å ryddet! Jeg lurer på hva som ligger oppi her? Hva tror dere? Tørr vi åpne den? Jeg later også som jeg blir litt skremt, når jeg åpner opp esken å finner 10 små skumle spøkelser oppi. Etter hvert får jeg allikevel forsikret meg om at spøkelses slettes ikke er så skumle, men at de har med seg sin helt egen regle i en konvolutt, som de har lyst at jeg skal lese høyt for barna. Så tar jeg på et spøkes på hver finger før jeg begynner å lese regla. For hvert spøkelse som forsvinner tar jeg eller et av barna spøkelse av fingeren å legger det tilbake oppi esken. Hvis jeg vil lage det litt ekstra skummelt eller stemningsfult kan jeg skru av eller dempe belysningen i rommet, å ha noen lyslenker oppi esken, slik at det lyser opp rommet i det jeg endelig åpner boksen. 

Så hvorfor er rim og regler viktige for barn?

I tillegg til at barn for oppleve glede ved selve reglen i seg selv, stimulerer også denne formen for språklek språkutviklingen til barna. En av de viktigste faktorene er at selve språket blir synliggjort når en leker med det. Gjennom f. Eks rim og alliterasjon, blir de beviste på språket i seg selv og som et fenomen. Det er dette vi kan kalle begynnelsen på et metaspråklig bevissthet. Når barna en gang skal begynne å tilegne seg et skriftspråk, må de først beherske den metaspråklig funksjonen, og det er nettopp her språkleken utspiller en av sine viktigste funksjoner. Det er med på å danne en grobunn til samtaler rundt språket i seg selv, og for at barna selv fritt kan boltre seg i de mange poetiske språkfunksjonene. Ved at barna eksempelvis begynner å rime, begynner de så smått å leke med språket.  Det å skjønne at åtte rimer på potte har med selve språkfunksjonen å gjøre, altså ikke innholdet i ordet. Hvis en spør ett barn som ikke har mestret det å rime, om hva som rimer på åtte, vil en gjerne få svaret syv tilbake. Dette er fordi barnet knytter innholdet i ordet opp mot rimeordet, ikke hvilke ord som språklig sett rimer.

Ved at vi som voksne jevnlig bruker rim, regler og ellinger er vi med på å skape gode vilkår for barns egen språklek, og språkutvikling. (Høigård. 2015. S.104-113). Dette trenger en ikke bare gjøre under planlagte aktiviteter som vist ovenfor, men en kan gjøre det hele tiden. I garderobe situasjonen ”Nå må du ta på deg en sko, før jeg hiver deg i do”. Når en vasker hendene ” Nå skal vi vaske hender og pusse tenner!”, eller ved måltid ”kan du sende oste-posten?”. Det finnes alltid anledninger til å leke seg med språket, og det er dette vi må videreformidle til barna. Barn elsker humor og nonsen i språket og dette må vi voksne være flinke til å spille på i hverdagen. På denne måten blir det ikke bare tull og tøys, men også et viktig pedagogisk verktøy i barns språkutvikling.

Kile: 

Høygård. Anne. 2013. Barns språkutvikling - muntlig og skriftlig. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget.